Faren

Far til Borzoo var en rik mann, og med penger kommer makt. Han kunne for eksempel ringe kinoen å be dem sende reklame en halv time ekstra fordi det passet ham bedre å komme senere. Han hadde aldri så mye som skrelt en appelsin selv, men hadde vett til å skjønne at ungene hans ikke kom til å ha det slik i sitt voksne liv, med en tjener på hver finger. Så den dagen Borzoo ba en av tjenestefolket om et glass vann, tordnet han: Har du ikke føtter, du kan hente vann selv. Da Borzoo spurte hvorfor han selv brukte tjenerne til alt mulig , fikk han til svar: Jeg hadde en rik far og det har ikke du.


Når de hadde middagsbesøk hjemme, var det selvfølgelig kona og tjenerne som lagde maten. Men han kom alltid innom helt på slutten, smakte, tilsatte en t-skje salt og tok selv all æren ved middagsbordet.
Faren var ligningssjef og det betydde at familien ble flyttet fra by til by ca hvert annet år, for at han ikke skulle få for nære venner. Dengang fantes jo ikke internkontroller og slikt så det kunne jo hende noen falt for fristelsen å gi skattelette til venner og familie.
Det ble ikke så lett for faren å omstille seg fra å være en vel respektert mann, til å komme til Sverige å bare være en «forbanna innvandrer».
En dag de skulle innom apoteket parkerte han på handikap parkeringen. Borzoo prøvde å overtale ham til å parkere på en lovlig plass, men neida, der skulle han stå. Da Borzoo kom ut igjen fra apoteket så han med en gang at faren hadde fått bot. Og slukøret måtte han innrømme det. Men det værste var at han prøvde å skylle alt på sin kone da de kom hjem, for det var jo tross alt hennes medisiner de hadde vært å hentet.