Businessmannen

Faren til Borzoo ønsket ikke at barna skulle flytte fra Iran. Han truet med at viss de flyttet så ville han ikke hjelpe til økonomisk. Så da Borzoo ankom Sverige hadde han 140 kroner i lommen. Broren bodde allerede der og Borzoo flyttet inn til ham. Han hadde kommet i kontakt med noen andre Iranere som han kjøpte bilder (tresnitt) av for 10 kr stk og gikk rundt på dørene i Stockholm og solgte dem videre for 15-20 kr. Borzoo kom raskt inn i denne businessen, men syntes inntjeningen var for dårlig, så han kjøpte utstyr og lagde tresnittene selv og trykket bilder. Prisen pr bilde ble nå ca 1 kr og han begynnte å selge de til kompisene for 5 kr og tok markedet fra de Iranerene som hadde startet med dette. Det var selvfølgelig veldig upopulært, men de hadde fremdeles et marked der de solgte trykk av den kjente maleren Michel, som har malt bl.a.gutten med en tåre på anskitet.
Borzoo ville overta også dette markedet og en dag de skulle gå for å kjøpe flere bilder på trykkeriet, fulgte Borzoo etter dem. Han snek seg rundt gatehjørnene i beste spionstil og fant ut hvor trykkeriet lå. Da mennene kom ut fra trykkeriet, gikk Borzoo inn. Han spurte den gamle mannen som trykket hvor mye han solgte bildene for og fikk til svar at det var 40 øre stk. Borzoo tilbydde mannen 1,50 pr stk mot at han ikke skulle selge til noen andre. Og slik sikret han seg enerett på bildene.
Borzoo solgte til alle kompisene sine og gikk så gikk alle rundt og solgte på dørene til folk. De tjente masse penger og levde i sus og dus, men var også flinke til å spare. Borzoo lagde også smykker som han solgte på gaten. Han har også jobbet på kjøkkenet på sykehuset og kjørt svart taxi, altså alt som en innvandrer skal gjøre. Så ingen kan si at han ikke har stått på for å komme seg dit han er i dag.
Egnetlig begynte han sin forretnigsmann karriere allerede som ung gutt i Iran. I byen der han bodde var det en smykkebutikk som gikk veldig dårlig, ingenting ble solgt. Borzoo gikk inn til smykkeselgeren og sa at han kunne lage smykker som de kunne selge i butikken og dele 50/50. Ettersom selgeren ikke hadde noe å tape på dette, gikk han med på det. Borzoo gikk ut i skogen, skar bark fra furutrær og spikket små figurer som han deretter svidde inn mønster på, så hang han dem fast i tynne kjettinger. Smykkene solgte som varmt hvetebrød, og både kjøpmannen og Borzoo var glade.