Hans svenske mor

Da Borzoo kom til Sverige for første gang, flyttet han og broren inn i en blokkleilighet. I etasjen under bodde det et eldre ektepar, uten hverken egne barn eller familie av noe slag. De søkte raskt kontakt med Borzoo og broren og ble som foreldre for dem. Vera , som kvinnen het tok seg av dem og hjalp til med alt av papirarbeid og språk. Selv om språket selvfølgelig bydde på enkelte problemer, som da de på bursdagen hennes ropte: Hipp, hipp hora, hora, hora..... og synest at svenskene var rare som sang, Jag mår illa, jag mår illa ( ja må hon leva, ja må hon leva)
Vera var et fantastisk menneske som Borzoo kallte for Mamma helt til den dagen hun døde. Og da den tredje broren ankom landet, ville hun selvfølgelig hilse på ham så fort som mulig. Han kom om natten og dagen etter var han alene hjemme , mens Borzoo og broren var på jobb. Vera tok med seg ordbok og gikk opp for å hilse på, men han var ikke spesielt imøtekommende. Så da guttene kom hjem om ettermiddagen, møtte hun dem på bussen og så veldig lei seg ut. De spurte hvorfor og hun sa som sant var at broren deres ikke ville slippe henne inn i leiligheten.
Da de kom hjem spurte de hvorfor han hadde vært så uhøflig mot Svenske Mamma, men han hadde ikke engang truffet henne, bare en dame fra Jehovas Vitner med Bibelen under armen, som han hadde kastet på dør. Men det var jo Vera med ordboken.
Resten av sine liv var Vera og Clas ved Borzoos side i alle høytider og da han skulle forlove seg tok han Vera med seg for å kjøpe ring. Hun hadde tårer i øynene da hun ble spurt og også da han ga sin yngst datter Vera som mellomnavn. De var også med på alle ferier som Borzoo og familien hadde og mange lurte på hvorfor han gadd å drasse på det eldre ekteparet til alle tider. Men for Borzoo var det allltid en stor glede å ha dem med.
De er begge døde nå og da Clas døde var jeg også tilstede i begravelsen. Jeg og Borzoo og to av døtrene hans hadde kjørt til Stockholm og var en smule irritert hvorfor resten av familien ikke sto utenfor kirken. Vi ventet og ventet, men ingen kom. Det var en del fremmede mannesker der og vi regnet med at det måtte være slektninger som vi ikke visste om. Så det ble jo litt pinlig da vi gikk inn i kirken og hadde havnet i feil begravelse.
Vi hastet videre til neste kirke og der var alle sammen. Jeg lurer på hva presten tenkte da han så hvem som møtte i en gammel svensk manns begravelse. En hel haug med innvandrere som så mest ut som mafiaen, med sine flotte dresser og solbriller. Og ikke en eneste svensk slektning. Jeg er så glad for at de allikevel hadde noen som var glad i dem og tok seg av dem. Og at familie ikke nødvendigvis trenger å ha samme blod.